Om spøk

Særlig på Facebook spøkes det i det vide og det brede med alt som har med buddhisme å gjøre. Det er vitsetegninger og -memer om Buddha, dhamma og sangha. Og de får likes som smiler og ler. Noen vil si: Og hva så? Andre vil si: Dette er ikke bra. Det får være opp til hver enkelt hva man sier. Jeg er mer opptatt av om vi kan finne noe i de buddhistiske tekster i palikanon som tar for seg dette med å spøke og le av Buddha, dhamma og sangha.

Palikanon består av mange bøker som er fordelt i tre hovedgrupper - eller tre kurver som noen også sier, fordi da alt en gang i tiden ble nedtegnet på Sri Lanka skrev man på palmeblad og fordelte bladene i hver sin av tre kurver. Det ble en for vinayatekster, en for suttatekster og en for abhidhammatekster. Vinaya- og suttatekstene hører med til de eldste av kurvene. Mest kjent er utvilsomt suttatekstene, for der finner vi bøker som Dhammapada, Suttanipata, og også de tekster som folk flest har hørt om.

Vinayatekstene blir ofte bare omtalt som regler for munker og nonner og klosterliv. Det er også riktig, men synd det er alt som sies, for det er mye mer også i vinayakurvens tekster. Her finner vi også historiene omkring hvordan regler og livsførsel ble bestemt. Så disse tekstene er intet mindre enn også et blikk inn i den tidlige historie til munke- og nonneordens tilblivelse, til sanghas historie. Så dette er tekster som med stor interesse kan leses av alle som også er interessert i å vite noe om hvordan Buddha gikk fram for å lage reglene, hvordan og hvorfor de ble til og ikke minst deres plass i den tidlige sanghas fremvekst i datidens samfunn.

Så la oss ta utgangspunkt i vinaya og se om Buddha har sagt noe om spøking og fleiping med både ham selv, læren og munkeordenen. Blant de regler som er nedskrevet i Patimokkha og er den regelsamlingen som buddhistmunker følger den dag i dag, finner vi et kapittel om særlige ferdigheter som man skal trene på å praktisere. Dette er det såkalte Sekhiya-kapittelet som inneholder 75 spesielle treningsregler.

Sekhiya-regel nummer 51 inngår i noen regler som handler om hvordan en munk skal oppføre seg i forbindelse med måltid, og sier at munker skal ikke spise med smatte/slurpelyder. Det er jo en praktisk regel fordi det er ikke så hyggelig å innta et måltid i stillhet hvis nabomunken sluper og smatter så en kan bli svett i ørene.

Og man kan kanskje tro at det er derfor Buddha lagde regelen, men slik går ikke historien som er knyttet til denne regelen. Så hva kan da være grunnen?

Historien som forklarer Sekhya 51 fant sted da Buddha opphold seg sammen med mange av sine munker i Kosambi i Ghositas kloster. Her ble munkene servert en varm melkedrikk. Og som ofte er blåser man på en varm drikk for å kjøle den ned før man drikker den og det blir lett slurpelyder når man drikker noe som er for varmt. Det var i det hele tatt ganske støyende og hørte ut som en slags høy veseaktig lyd mens man kjølte ned melkedrikken.

En av munkene som tidligere hadde vært skuespiller, fant dette morsomt og spøkte med å si at nå høres det ut som hele sangha får kjølt seg ned. Noen av de mest ydmyke munkene fant dette respektløst og gikk til Buddha og fortalte hva som hadde skjedd.

Og så for å hoppe til slutten av historien. Buddha gir munken som spøkte om sangha, en reprimande og avslutter med å lage en regel om at vitser skal ikke lages om Buddha, dhamma eller sangha. Og deretter laget Buddha også regel 51 som over.

Nå henvender Buddha seg til munker i denne historien, men det gjør han jo også ofte i sutta-tekstene som både alle grupper buddhister også forholder seg til. Og her skiller vi jo ikke mellom munker og andre, men sier at tekstene er til for alle. Vinayatekstene har selvsagt den forskjellen at tekstene er spesifikt rettet til munker og nonner, men det hindrer ikke at alle og enhver kan ha nytte av å få med seg litt av den livsførsel som Buddha selv la vekt på var viktig.

Man skal alstå forsøke å avstå fra vitser om Buddha, dhamma og sangha.

Til dette blogginnlegget har jeg benyttet:

The Buddhist Monasic Code 1, oversatt og forklart av Thanissaro bhikkhu.

The Buddha Smiles, Humor in the Pali Canon, av Thanissaro bhikkhu.