Ikke alle var fornøyde med Buddha
I de gamle buddhistiske tekster som vi finner i palikanon, kan vi lese om hendelser som forteller oss at ikke alle var like fornøyde med Buddha. På Buddhas tid fantes det mange omvandrende asketer og vismenn fra forskjellige skoler og grupperinger, og det manglet ikke på kontroverser og uenigheter mellom dem og det Buddha sto for. Og heller ikke manglet det på legfolk som var misfornøyde med alle omvandrende asketer som tigget om mat og annet nødvendig for livsopphold. Så heller ikke for Buddha og hans voksende tilhengerskare var tingene rosenrødt.
Men det er nærmest å forvente at det rådet uenighet med Buddhas lære og at han og tilhengerne hans kunne bli møtt med misnøye. Det var nok også en konkurranse om å holde seg populær blant folk slik at folk faktisk var villige til å sørge for livsoppholdet til den unge sangha, munke- og nonneordenen, som vokste frem omkring Buddha og hans lære og praksis.
Dette burde derfor ikke overraske noen, men kanskje det er noe uventet at det også innen sangha'ens egne rekker vokste frem en misnøye med Buddha? En skulle jo forvente at mennesker som frivillig ber om å følge Buddha og bli opptatt i sangha'en, også har et positivt syn på Buddha og det han sto for og lærte bort. At man kunne være kritisk til læren og praksis, er kanskje ikke så underlig. Buddha rådet jo selv til at man skulle undersøke selv og se om det han lærte bort stemte. At man derimot var direkte misfornøyd med Buddha, kan kanskje virke underlig, men vi har eksempler på det også.
De fleste gangene Buddha underviste og talte til munkene, kan vi lese i tekstene at munkene var glade og tilfredse med det de hørte. I suttatekstene, der disse taler og undervisninger finnes, avsluttes det hele ofte slik: «Slik talte Mesteren, og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.» Dette eksemplet fra Sabbasavattasutta i samlingen Majjhima Nikaya kan nærmest stå som en standarisert parafrase over den glede og enighet munkene ga uttrykk for når de hørte hva Buddha hadde å lære dem.
Men vi har et solid unntak til dette i suttateksten som vi finner rett før Sabbasavattasutta. Det er Mulapariyayasutta, og her er stemningen noe helt annet. Denne suttateksten slutter med munkenes misnøye over det Buddha lærte dem. De likte rett og slett ikke det han sa i det hele tatt: «Slik talte Mesteren. Men munkene gledet seg ikke over Mesterens ord.»
Nå er denne misnøye som munkene her ga uttrykk for om selve dhamma, unntaket. Allikevel viser det oss at ikke alt det Buddha mente og underviste var like populært blant munkene. Det var til og med noen som mente at Buddha ikke skulle lede sangha'en i det hele tatt. Og det kunne gå brutalt for seg, som da Devadatta forsøkte å splitte sangha'en ved å lure Buddha til å innføre spesielt krevende regler som skulle pålegges munkene, men Buddha gjennomskuet knepet og lot seg ikke lure. Devadatta ga seg ikke og pønsket ut en plan der han kunne drepe Buddha slik at han selv kunne ta ledelsen over sangha. Også det mislyktes, men vi ser her ekstreme utslag av misnøye med Buddha - og også i Devadattas tilfelle sterkt maktbegjær.
Vi skal kanskje ikke dra enkeltepisoder for langt, men vi vet at omkring hundre år etter Buddhas død var det et stort skisma i sangha. Dette skisma kom nok ikke plutselig som lyn fra klar himmel, og selv om vi ikke vet så mye om perioden etter Buddhas død og fram til skismaet, er det klart at her må ting ha ulmet lenge. Vi ser kanskje forløpene til denne ulmingen i de uttrykk for misnøye med Buddha som tekstene selv forteller fantes innad i sangha. Alt var ikke enighet. Men hva var det da uenighet om?
I de to eksemplene vi har vært innom var det uenighet om det Buddha underviste ved en anledning og i Devadattas tilfellet, sterk uenighet om lederskapet i sangha. Ser vi derimot på det lille vi vet om tiden etter Buddhas død kan vi ane noe annet og generelt om hva uenigheten dreier seg om.
Det første hintet til at uenighet forelå på mange plan får vi når vi ser på munken Puranas reaksjon på Det første konsil som ble holdt ikke lenge etter Buddhas død og der man resiterte det man husket av Buddhas lære. Purana blir spurt om hva han synes om den læren som man resiterte, og han gir et noe kryptisk svar. Samtalen utspiller seg slik (og jeg gjengir den slik den er beskrevet i boka Banner of the Arahants (se referanse på slutten av innlegget)):
Venerable Purana came to the Council-elders when they had finished. He was asked: Friend Purana, the Dhamma-Vinaya has been rehearsed by the elders. Do you support that rehersal? His rather cryptic reply was, Friends, the Dhamma-Vinaya has been well rehearsed by the elders. I, however, shall remember it as I heard it from the Blessed One's own lips.
Det kan diskuteres hva Purana her sikter til, men han gir uttrykk for misnøye - ikke med Buddha - men ved noe med tekstene slik de er formidlet ved dette konsilet. Akkurat hva er ikke godt å si. Poenget med å trekke fram dette, er å understreke at misnøye fantes under Buddhas tid og også etter hans tid. Og hvis vi ser på årsaken til det store skisma hundre år etter Buddhas død, da kan vi faktisk isolere i alle fall et tema som man særlig var misfornøyd med. Og jeg vil vise hvordan dette temaet ikke bare kan ha vokst fram etter Buddhas død, men i høyeste grad er knyttet til Buddha og hans måte å styre sangha på.
Det store skisma fant sted under Det andre buddhistiske konsil, og har fått navnet De 700s konsil. Årasken til konsilet var at noen munker ikke lenger fulgte de vedtatte munkeregler, men lagde sine egne regler som passed dem best. Reglene for munker og nonner finnes i den delen av Buddhas lære som kalles vinaya. Så selv om vi har en sutta som forteller at munkene ved et tidspunkt ikke likte Buddhas dhamma-belæring, kan det se ut som om den virkelige årsaken til misnøyen mer gikk på de regler man skulle etterleve.
Og allerede i suttatekstene i palikanon støter vi på den gruppe munker som forårsaket skismaet hundre år etter Buddhas død. Denne gruppen ble kalt vajjimunker og holdt til i Vesali. I Anguttara Nikaya-samlingen har vi en liten suttatekst der en vajjimunk klager til Buddha over alle reglene som han må følge. Det er en kort sutta, og jeg gjengir den i sin helhet:
En gang da Mesteren var i Vesali, holdt han til i huset med de spisse gavlene i Storskogen. Da kom en vajji-munk bort til ham, hilste høflig og satte seg ned. Så sa han:
"Hver fjortende dag må vi resitere hundre og femti treningsregler, Mester. Det er for mye. Dette klarer jeg ikke!"
"Klarer du øve på tre treningsområder, da? Klarer du å øve høyere moral, høyere meditasjon og høyere visdom?"
"Ja, tre treningsområder klarer jeg å øve, Mester. Jeg klarer å øve høyere moral, høyere meditasjon og høyere visdom."
"Da oppfordrer jeg deg til å øve på disse tre treningsområdene, munk. Øv høyere moral, høyere meditasjon og høyere visdom. I den grad du øver deg i disse tre, vil du kvitte deg med begjær, hat og uvitenhet. Og når du kvitter deg med disse, vil du ikke gjøre noe som er usunt eller skadelig."
Etter dette øvde denne munken høyere moral, høyere meditasjon og høyere visdom. Siden han øvde seg i disse tre, kvittet han seg med begjær, hat og uvitenhet. Og siden han kvittet seg med begjær, hat og uvitenhet, gjorde han ikke lenger noe som var usunt eller skadelig.
Buddha løser vajiimunkens problem ved å få ham til å fokusere på treningsområder og ikke på reglene som sådan, og vajjimunken vil nok senere oppdage at for å praktisere disse områdene, da vil han også komme til å praktisere alle reglene. Så Buddha løser dette ikke ved å redusere reglene, men ved å fokusere på poenget med reglene.
Men vi har her et konkret suttaeksempel på hva munkene kunne være misfornøyde med. Det kan også virke som om Buddha forutså problematikker her, for før han døde skal han ha fortalt Ananda som fulgte Buddha over alt, at hvis man ønsket kunne man fjerne noen av de mindre viktige reglene. Det er bare et problem her, og det ble også Ananda senere kraftig kritisert for: Ananda glemte å spørre Buddha om hvilke av reglene han tenkte på. Det førte til at man på Det første konsil kjente til at Buddha selv hadde åpnet for endringer i regelverket etter sin død, men siden Ananda i sin forglemmelse ikke kjente til hvilke regler det var snakk om, bestemte man seg like godt for å beholde alle uendret.
Det som utkrystalliserer seg som særlig gjenstand for misnøye, er altså reglene som styrer sangha - selve nerven i det monastiske liv. Og at dette har kanskje vært gjenstand fra første stund som reglene gradvis ble til, har vi et klart signal om i suttateksten der munken Subhadda nærmest jubler over at Buddha døde. Han lever i den tro at nå er han kvitt reglene som Buddha innførte. Han gledet seg for tidlig, for det han sa førte til at reglene ble innskjerpet og holdt ved like fra Buddhas tid og opp til våre dager innen den buddhistiske retning som kalles theravada.
La meg avslutte med å gjengi Subhaddas reaksjon kort etter Buddhas død mens andre munker var preget av sorg - i alle fall de munker som «ikke hadde sluppet taket i lidenskapene, som løftet armene og gråt, og noen av dem kastet seg til marken og rullet fram og tilbake ...» som Mahaparinibbanasuttanta forteller. De munker som derimot hadde sluppet taket i lidenskapene, møtte budskapet om Buddhas død ved «aksepterte situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse: Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det være annerledes?»
I dette hav av forskjellige reaksjoner på Buddhas død står altså Subhadda fram og er lykkelig og glad, og sier:
Nok, venner! Dette er ikke noe å gråte for, dette er ikke noe å sørge for! Det er da bare godt å være kvitt denne stor-munken! Vi var lei av å høre: Gjør slik! Ikke gjør slik! Nå kan vi gjøre som vi vil, og la være å gjøre det vi ikke har lyst til.
Her klargjør Subhadda hva som i alle fall noen munker var misfornøyde med. De var misfornøyde med Buddhas måte å styre sangha på ved å legge ned påbud og forbud for hva munkene kunne gjøre og ikke gjøre. Vi har allerede sett vijjamunken som klaget over at det var for mye av dette. Så mye at han ikke klarte å følge det. Det ble overveldende for ham.
Og dette med regelsystemet var også den avgjørende misnøye med det store skisma som fant sted hundre år etter Buddhas død. Sangha dele seg i to hovedgrupper: De som lagde sine egne og nye regler og de som fortsatt fulgte reglene slik de var overlevert av Buddha selv.
En naturlig oppfølging av dette er selvsagt hvorfor noen frivillig velger et liv med regler man misliker og forsøker å unngå ... men det får så være.
Til hjelp for dette blogginnlegget har jeg benyttet:
Buddhist monastic life according to the texts of the Theravada tradition av Mohan Wijayaratna.
Banner of the Arahants. The History of the Theravada Order of Buddhist Monks and Nuns av Bhikkhu Khantipalo.
Alle norske sutta-sitater er oversatt av Kåre A. Lie og hentet fra hans Dhammabibliotek