HVORFOR SADHU SADHU?

Vandrer man litt i asiatiske buddhistmiljø, kan man vel ikke unngå å høre ordet «sadhu». Det kan brukes i mange sammenhenger. Hvis noen gir deg noe eller sier noe fint til deg, kan man svare «sadhu sadhu». Hvis noen deler dhamma-ord med deg kan man gi uttrykk for at dette er godt og fint ved å respondere «sadhu sadhu». Og det er akkurat en bekreftelse av noe godt som uttrykket betyr. Det kan rett og slett oversettes «godt godt». Kommer man inn i et hus med en buddhafigur, kan man gi uttrykk for glede og at det er godt å se figuren ved å si «sadhu sadhu», osv.

Dette har nærmest blitt et idiomatisk uttrykk som bekrefter at man gir uttrykk for at man gleder seg over noe godt - og ikke bare av egne grunner, men fordi man gleder seg på andres vegne og sammen med dem. Medglede kan vi kalle dette - eller på pali mudita. For bakgrunnen for dette uttrykket ser ut til ha en tilknytning til nettopp denne form for medglede.

Det finnes fire høyverdige holdninger, og alle som har nådd oppvåkning (nirvana) har gått inn for å praktisere dem til fullkommenhet. Brahmavihara kalles disse høyverdige holdningene samlet og består av fullverdig utviklet holdninger som: vennlighet (metta), medlidenhet (karuna), medglede (mudita) og sinnslikevekt (upekkha). Jeg regner med at den første av disse, metta, er godt kjent, for metta-meditasjon pleier ofte å inngå som et grunnlag for både konsentrasjon- og innsiktstrening - eller meditasjon om man vil. Og det mangler ikke på omtale av metta i de buddhistiske tekster. Du finner en rask innføring i metta-praksis i Mettasutta i Suttanipata. Her kan du ta en titt på den, hvis interessert. 

Men selv om alle de fire høyverdige holdninger i Brahmavihara er like viktige, kan det være vanskeligere å finne beskrivelser av hvordan man egentlig kan praktisere dem. Hvordan kan man f.eks. konkret gå fram for å øve medglede, altså mudita? Og hva er egentlig medglede? Går vi utenfor palikanon finner vi bøker som Vimuttimagga og Visuddhimagga. Dette er bøker som ble skrevet lenge etter palikanon var nedskrevet. Vimuttimagga kom til enten det første eller det annet århundre e. Kr. og Visuddhimagga ble skrevet i det femte århundre og bygger på og utfyller Vimuttimagga. Men selv om de ikke er del av palikanon, spiller de en viktig rolle i theravadabuddhismen.

Disse bøkene er nemlig nærmest å regne som manualer som oppsummerer den buddhistiske praksis som man benyttet seg av - ikke minst når det kom til meditasjon. Og her får vi svar på både hva medglede er og hvordan vi kan praktisere medglede. Dette er faktisk knyttet til uttrykket «sadhu». Jeg skal vise hvordan Vimuttimagga forklarer hvordan du øver for å praktisere medglede, men for først å forklare hva medglede egentlig er og hvilken funksjon det har å praktisere medglede, gjengir jeg hva Wetlesen forteller fra det han har funnet i Visuddhimagga. Det er ganske kort og greit slik:

Medglede er kjennetegnet ved at den gleder seg over andres medgang. Dens funksjon består i å foretrekke ikke-misunnelse. Dens virkning er å fjerne harme. Dens nærmeste årsak er synet av andre veseners medgang. Den lykkes når den bringer harme til ro, men mislykkes når den frembringer lystighet.

Så det å fullverdig mestre hva som her er nevnt, er altså mudita. Og siden årsaken til mudita «er synet av andre veseners medgang», bør vi ikke bli forundret over at det er nettopp her mudita-praksis tar sitt utgangspunkt. Og nå går jeg over til å gjengi den nærmest punktvise oppskrift for denne praksisen som Vimuttimagga gjør rede for:

Du starter som alltid med meditasjon ved å finne deg et sted der du er alene, setter deg ned med beina korslagt med et konsentrert og uforstyrret sinn. Så fokuserer du på at noen andre roses av å ha gode egenskaper og at de har fred med seg selv og er glade. Og mens du fokuserer på dette hos andre mennesker du vet om, da tenker du: Sadhu! Sadhu! må han/hun fortsette i lang tid å være glad.

Og hvis du kjenner til at andre unngår å følge dårlige lærer eller unngår uønskede lærer og at vedkommende heller velger å følge gode og ønskede lærer, da tenker du: Sadhu! Sadhu! må han/hun fortsette i lang tid å være glad.

På denne måten trenes medglede overfor personer en kjenner, eller har hørt om, og man gleder seg uselvisk med dem. Det uselviske aspektet i denne medgleden er særdeles viktig. Så tar man skrittet videre og gjør det samme overfor personer man ikke kjenner og også overfor uvenner og fiender - og gjentar prosessen overfor dem også. Slik at man gleder seg uselvisk med ukjente og uvenner og fienders lykke og fremgang. Det er et poeng at dette bør være personer som virkelig også er ens uvenner og fiender. Denne praksis er altså ikke noe abstrakt og generelt, men rettet konkret mot personer som en må forholde seg til på et eller annet vis.

Dette siste er nok en stor bøyg å mestre, men overrasket blir ikke den som kjenner til den såkalte saglignelsen som sier at den som tenker vondt om banditter som sager deg i småbiter, følger ikke Buddhas lære. Dette er en historie som fortelles i Kakachupama sutta, og du finner den i suttateksten ved å klikke her. 

Wetlesen forteller fra Visuddhimagga over at resultatet av mudita-praksis er at harme fjernes. Vimuttimagga nevner mer. Først og fremst fører mudita-praksis til at ulykkelighet fjernes, også urene tiltrekninger fjernes og man vil aldri snakke usant. I tillegg tilkommer - nærmest som bieffekt - de samme fordeler som ved metta-meditasjon. Disse er tradisjonelt oppsumert som følger, fritt gjenfortalt:

Du får ikke problemer med å sove eller våkne, dine drømmer vil være gode, folk blir glade i deg, det samme vil guder (deva) og dyr, ytre farer som giftstoffer, våpen og brann vil ikke skade deg, ansiktet ditt vil stråle og sinnet ditt være rolig, du vil ikke dø forvirret og når du ikke oppvåkning vil du bli gjenfødt i et lykkelig guderike.

Jeg fant Vimuttimaggas oppskrift på mudita-meditasjon interessant fordi dette også kanskje kan gi en forklaring på denne folkelige praksis med å si «sadhu sadhu». Et sted må den jo komme fra, men jeg skal ikke påstå at dette nå idiomatiske uttrykk har et opphav i en slik praksis som her nevnt. Men nå har jeg heller kjennskap til noen andre steder som kan antas kanskje å være opphavet.

Og med dette er dette blogginnlegget slutt.

Sadhu sadhu.

Og i tillegg til Vimuttimagga har jeg har benyttet meg av bøker som

Selverkjennelse og frigjøring et buddhistisk perspektiv av Jon Wetlesen

The Buddha and His Teachings av Narada

Og som alltid, det skal være diakritiske tegn i paliord. Disse faller ut på denne bloggen.