Da Buddha ga opp og gikk sin vei

Dhammapada er blant en av de eldste bøkene i palikanon. Den består av 423 vers som er tematisk fordelt på 26 kapitler. Akkurat når verssamlingen ble endelig nedskrevet er ikke godt å si. Vi finner den i forskjellige tidlige utgaver skrevet med alt fra gandahari-skrifttegn og sanskrit og på tibetansk, men det er vel vanlig å tenke at det er pali-utgaven som er den første. Og da kikker vi i alle fall på det første århundre f. Kr.

Langt senere skulle Buddhagosha sette seg fore å også nedtegne historiene til versene som forklarte bakgrunnen og sammenhengen de ble til i. Det skjedde en gang i det 5. århundre e.Kr. Vi skal ikke dvele mer ved dette, men er du interessert i litt bakgrunnstoff om Dhammapada, da har Kåre A. Lie en fin innledning i sin Dhammapada-oversettelse. Den finner du her. 

I dette blogginnlegget er det bakgrunnshistorien til vers 6 i Dhammapada som jeg kort skal omtale, fordi jeg synes den gir et fint tidsbilde av ting Buddha måtte ta seg av - og i dette tilfellet gir han opp og går sin vei. Men først er det nødvendig å veldig kort si noe om oversettelse av dette verset. På pali ser verset slik ut:

Det springende punktet her er ordet «yamamase» (som du ser skal det være en strek over en a, men slikt går ikke å skrive på denne bloggen). Mange oversettere legger her til en fotnote som forklarer at ordet er avledet fra roten «yam» som kan bety å gå til grunne eller å dø eller å vise beherskelse og tilbakeholdenhet. Det fører til at verset kan oversettes på to måter. De fleste engelske velger løsningen med «å dø», f.eks. slik:

There are those who do not realize that one day we all must die. But those who do realize this settle their quarrels.

Vi har Dhammapada oversatt til norsk også, og her velges løsningen med «å beherske seg», slik:

Men mange andre kan ikke innse at vi gjør best i å beherske oss. De som forstår det, derimot, gjør slutt på kiv og strid.

Man kan argumentere forskjellig, men like relevant for begge oversettelsene. De er altså begge mulige oversettelser, men forskjellen er at løsningen med «å dø» er den som vanligvis mest benyttes. Det henger nok sammen med det tradisjonelle synet på bevissthet omkring døden i den klassiske buddhisme. Det er ganske fremtredende. Vi har til og med en egen meditasjonsform som fokuserer på dette. Marananussati bhavana, kalles den, og kanskje mest praktisert blant klosterfolk. Vet ikke.

Men la oss se på historien som ledet til at Buddha fremsa dette verset som senere er blitt nedtegnet i Dhammapada. Nå tenker man seg kanskje at det hersker fred og harmoni blant buddhistmunker, men den gang ei. Selv på Buddhas tid kranglet munker om det ene og det andre. Nå og da førte dette til at Buddha lagde regler som munkene måtte følge - og som følges den dag i dag, men denne gangen får vi i vers 6 et eksempel på at Buddha rett og slett gir opp og går sin vei.

Historien tar oss til Kosambi som var en viktig by i India på Buddhas tid. Blant munkene der hadde det oppstått to grupperinger. Den ene grupperingen støttet seg til det som historien kaller «Vinayas mester» og den andre til «Dhamma-læreren». Akkurat hva dette representerer kan det kanskje spekuleres i, men poenget er at en munkegruppe så seg blind på vinaya-regler og en annen så seg blind på dhamma-lære.

Nå burde det strengt tatt ikke være noen motsetning her, fordi Buddha selv omtalte sin lære som dhamma-vinaya. Men munkene klarte å lage et problem ut av det og kranglet som busta føyk om noe i vinaya-reglene. I disse reglene er det noe som er veldig viktig og noe som er mindre viktig. Det er altså en gradering her, og munkene var uenige om en av de mindre viktige tingene.

Selv ikke Buddha klarte å få disse munkene til å slutte med å krangle om dette. De hørte rett og slett ikke på ham. Temmelig oppsiktsvekkende. Og til slutt ga Buddha opp og bestemte seg for å dra vekk for å tilbringe den tre måneder lange regntid-retreaten et annet sted.

Da folk oppdaget at Buddha hadde gått sin vei fordi munkene kranglet som busta føyk og ikke hørte på ham, ble de rasende og nektet å donere mat til dem. Munker er jo som kjent avhengig av at legfolk støtter opp om dem og deler av sin mat med dem. Og en tom mage kan være en solid vekker.

Det endte med at munkene ikke hadde noe annet valg enn å legge til side krangelen og oppsøke Buddha for å be om tilgivelse. Noe Buddha også tilga etter først å ha gitt munkene en skjennepreken. Og det er i denne forbindelse vers 6 i Dhammapada skal ha blitt til og uttalt av Buddha.

Den engelske oversettelsen av verset som jeg valgt over, får ikke med seg poenget om at verset har sin utspring i munkenes krangel. Så kanskje avslutte med en annen oversettelse der vi ser sporet av grunnen til verset:

The others know not that in this quarrel we perish, those of them who realize it, have their quarrels calmed thereby.

En ganske fornøyelig historie, synes jeg.

Til hjelp for dette blogginnlegget har jeg benyttet en rekke Dhammapada-oversettelser, der noen har lagt til bakgrunnshistoriene for versene. De tre dhammapadavers nevnt i dette blogginnlegget hentet fra oversettelser av Acharaya Buddharakkhita, Kåre A. Lie og Narada Thera.

Historen som danner bakgrunn for vers 6, har jeg forkortet og gjenfortalt fra Weragoda Sarada Theros store Dhammapada-utgave: Treasury of Truth.