Da "buddha" forklarte hvor romanifolket kom fra

Jeg har lyst til å trekke fram et språklig sammentreff som kan være litt artig i en buddhistisk sammenheng. Det er Charles G. Leland (1824-1903) som forteller om dette i sin bok The English Gipsies and Their Language, som kom ut i 1874. Leland var en amerikaner som etter sine universitetsstudier ble journalist, henga seg til voldsom reiseaktivitet og skrev alt fra humoristiske bøker til folkloristiske studier.

I 1870-årene reiste han rundt i England og traff der noen han omtaler som «gipsies» og snakker «rommney». Romaniforskningen er i dag langt mer avansert enn på Lelands tid, da fordommer og uklarheter synes å dominere, og betegnelsen «gipsies» kan være særdeles uklar og upresis sett fra vår tids kunnskap om disse tingene. Heller ikke var Leland spesielt trenet i lingvistiske studier, så det er lurt å ta Leland kritisk. Men han har like herlig etterlatt seg verdifulle observasjoner av dette «rommney»-språket, og et par av hans bøker om dette finnes fortsatt referert i litteraturlister i dagens språkstudier.

Og det er i dette engelske opphold Leland støter på en pussighet som han omtaler i boka si. Men før jeg nevner den, er det nødvendig veldig raskt å plassere «rommney» inn i den sammenheng vi i dag forstår tingene. Dette vil klargjøre hva og hvem vi snakker om. Så her kommer noen sekunders romani-språkhistorikk:

En gang i tiden fant det sted flere vandringer fra det området vi i dag kaller India - Pakistan og mot dagens Europa. Folkene som vandret ut, snakket et språk med felles opphav. Dette grunnspråket omtales som protoromani. Tidsdateringer er helt upresise, så vi henger oss ikke opp i det. Men grovt sett kan vi si at på 1500-tallet fantes forskjellige grupperinger av folkene som vandret ut, spredt mange steder i Europa. De omtale seg selv på forskjellige måter, men romani eller romano var en fellesnevner. Andre folk kunne den gang kalle dem alle sammen «sigøyner», og som også Leland gjør.

På 1500-tallet hadde protromani allerede delt seg i to hovedgrener: en valakisk romani-gren og en ikke-valakisk romani-gren. Dette er litt viktig fordi den valakisk romani-grenen beholdt mye av sin særegene grammatikk og vokabular selv om den delte seg opp i mange forskjellige dialekter. Utviklingen for den ikke-valakiske grenen gikk derimot i motstatt retning. Her forsvant mye av språkets egen grammatikk og tilpasset seg i stedet den grammatikk som de omgivende språk benyttet. I tillegg ser det ut til at vokabularet endret seg og denne språkgrenen endte mye opp som et blandingsspråk. Det er i vår sammenheng en viktig identifikasjonsfaktor.

Dette ikke-valakiske romani delte seg også opp i mange dialekter, og det ser ut til å være et slikt romani Leland omtaler som «rommney» i sin bok. I dag omtales dette som «angloromani» når det er i England og som «scandoromani» når det er i Skandinavia. Og da får vi en indikator om hvilken romanigruppe som Leland egentlig forholdt seg til i 1870. For å klargjøre enda mer og benytte et ord jeg ikke setter pris på, men som dessverre er så innarbeidet at det gjør tingene litt lettere å forstå. Leland forholder seg til den romanigruppen som i Norge kjennes som «tater».

Så, nok om det, men nå er bakgrunnen satt for å forstå den språklige kontekst for Leland og hvem det er han omtaler som «gipsies». Og her kommer det språklige sammentreff der «buddha» forklarer at denne romanigruppen kommer fra India. Det skjer på følgende måte, og jeg omtaler vedkommende som Leland snakker med som «romani». Leland bruker selv det misvisende ordet «gipsy».

På 1800-tallet florerte det med underlige teorier om romanifolkets opphav. Hvor kom de fra? Noen sa Egypt, og kanskje den mest fantastiske teori som faktisk fortsatt kan høres trukket fram: Romanifolket kommer fra Israels tapte 10. stamme. Men blant alt dette var det også de som sa at India var stedet de kom fra.

Leland bestemte seg for å finne ut om det kunne stemme, og måten han gjorde det på, var å snakke med forskjellige romani og spørre dem om de kjente de og de ord som han visste hadde et opphav i sanskrit eller et hindustani. Og i kapittelet i boka si der han forsøker å vise språklig at opphavstedet er omkring dagens India, ramses opp en rekke artige møter han har og også ord og uttrykk som bekrefter at India nok er opphavslandet. Og akkurat dette arbeidet med å skrive ned ord og uttrykk og historier på angloromani, er det som gjør Lelands arbeid viktig den dag i dag.

Og så skjer det at Leland en dag, ved en ren tilfeldighet, spør en romani om vedkommende kjenner til et ord som «buddha». Å jada, svarer romanien. Jovisst, kjenner han til det. Og ikke bare det, han kjenner både til «booderi» og «boodah mush». Og så er det et bilde av en kinesisk buddhafigur der, og mannen peker på det og sier på blandingsromani: «That is a boodah».

At man gjenkjenner en buddhafigur behøver jo ikke si så mye, men denne romanipersonen snakket ikke om Buddha slik vi vil gjøre. For i dette angloromani betyr «booderi» og «boodah» en som er gammel. Og som Leland overraskende noterer seg finnes ordet «budha» (sic) med samme betydning i hindustani.

Og på angloromani er «mush» det samme som et menneske eller en mann. Så «gammel» og «mann» blir «boodah mush». Som vi vet ble Buddha en gammel mann, og det er også hva ordet betyr på angloromani. Men om det fortsatt er i bruk, kan jo diskuteres. Leland peker også på at det er snakk a lost word returning by chance. 

Dette var den pussige historie om hvordan «buddha» forklarte hvor romanifolket kom fra.

Litteratur:

The English Gipsies and Their Language, Charles G. Leland, 1874.

Sveriges sju inhemska språk. Kapittel om Romani i Sverige, Kari Fraurud og Kenneth Hyltenstam, 1999.

Foto: Charles G. Leland